Gustav Lorentzen

En post som kommer to uker for tre uker for sent, men jeg har noen andre ting å gjøre enn kun å blogge også dessverre.
Dette er mannen som gjord bukseseler kult, inviteret kongen, bodde i en tunnel, satte en standard på barne-TV og dessverre statuert det vi alle egentlig veit, trening er livsfarlig.
"Gi barna en gitar før idretten tar dem" (Sitat Ø.Sund)
Hvertfall mannen blei født 28.sept 1947, 21.apr 2010 var eventyret slutt.
I 1970 blei "Ludvigsen" hans alter ego unnfanget sammen med "Knudsen" Øystein Dolem, to kreative hoder som synes det morsomste i verden var å stå på en scene synge og le samtidig som de tok opp alvorlige og ikke fult så alvorlige temaer helst myntet på den yngre garde. Kanskje det var en overraskelse for dem da de skjønte at den mannen de digga var fortsatt sang barnesanger, mens de hadde fått egne barn.
Gustav fikk seks spellemannspriser for beste barneplate, og det er jo slett ikke verst, når den som har flest spellemannspriser har ni.
I 1986 blei "Knutsen og Ludvigsen" oppløst, hvorfor er ikke så godt å si, men både dolmen og lorentzen hadde egne prosjekt også. I 1995 blei det uvennskap pga uenigheter om rettigheter til musikken som ble produsert som "Knutens og Ludvigsen". DumDum Boys som store fan syntes ikke noe om at de kranglet og spilte inn en sang og i denne sammenheng og gjorde lobbyvirksomhet for å få dem tilbake på rett kjøl igjen, noe som virket.
Etter dette ble det sporadiske opptredener som Knutsen og Ludvigsen og for Gustav på egenhånd. Han var også brennende for barnas sag, han var unicef-representant, skrev bøker og sanger for å forebygge rasisme og få voksne til å forstå barna.
Ved Gustav Lorentzen sin død er det ikke bare han som har død, Knutsen og Ludvigsen døde med han. Og likevel er jo Knudsen igjen, Mine kondolanser går til Knudsen og Gustav sin familie. Etter som jeg leste, var begravelsen en flott markering og beveget mange, jeg reiste ikke dit, selv om det var en "åpen" begravelsen.
Livet går videre, for oss som er igjen og det er klart at jeg vil tenke på deg når jeg hører grevling i taket, første klasse, matpakkevisa og alle de andre.

en blogg på fergen til bergen

I MIN SøKEN ETTeR å GJENNOMFøRE 101 TING På 1001 DAGER ER JEG Nå PAA TUR TIL BERGE. JEG GJøR OGSå NOE JEG IKKE HAR GJORT FøR. JEG BLOGGER FRA EN TELEFON. HURRA FOR HIMMELFARTEN. (FåR IKKE KALLE DET HIMMELSPRETTEN) IGJEN. HURRA. DHå BLEI INTRODUSERT TIL OSS MENNESKER. GUD GJORDE NOE GENIALT DA.

Da begynner jeg på en av de lovede bloggene jeg gikk så frekt og freidig ut og annonsert i forrige post, hva skal jeg velge da? Jeg tror jeg tar en rask blogg. Jeg lovet andakter, så her kommer den første. For dere som var på KRIK og hørte den og syntes at den var litt usammenhengende og rar, her kommer det jeg egentlig hadde tenkt å si.
PS. Jeg har det bra og har hatt en flott helg DS.

Peter helbreder og forkynner

3Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time. 2 Da kom noen bærende på en mann som hadde vært lam helt fra mors liv. Hver dag satte de ham ned ved den tempelporten som kalles Fagerporten, så han kunne tigge om gaver fra dem som gikk inn på tempelplassen. 3 Da han så Peter og Johannes som var på vei inn, ba han om en gave. 4 De så fast på ham, og Peter sa: «Se på oss!» 5 Han gjorde det og håpet de ville gi ham noe. 6 Men Peter sa: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!» 7 Og han grep ham i høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene, 8 han sprang opp, sto på føttene og begynte å gå omkring. Han fulgte dem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han sang og priste Gud.

Jeg gjør regning med at de fleste av dere har hørt denna historien før; hvertfall detta er helt i begynnelsen av apostlenes gærninger. Jesus har reist til himmelen og disiplene har fått den hellige ånd og de har fått tilbake frimodigheten kan man vel si.
Peter og Johannes er på vei til tempelet for å be, så sitter det en mann og tigger. De har noen valg tre for eksempel, Hellig tall og sånn. De kan velge å overhøre han, si at de ikke har noen penger eller hjelpe han på en eller anna måte. De hadde nok noen penger hvis de hadde lett litt, men Peter velger å konfrontere mannen og hjelpe ham. Han sier "Se på meg", detta er noe som er viktig. Mannen er vel vant til at hvis han lystrer blir det mer peng i kassa, men så får han beskjed om å reise seg, det er jo teknisk sett litt vanskelig, tror den lamme mannen må tenke mye rart i det sekundet før han skjønner at beina bærer. Peter på sin side virker da ganske rolig og avslappa til saken. Mannen løper og lever lykkelig alle sine dager eller no.
Jeg for min del er fasinert over alle de tingene jeg leser om i bibelen, hvor trygg Peter er på at han skal helbrede vedkommende, hvis jeg skulle bedt en i rullestol å reise seg tror jeg nok at jeg ville hatt flere tanker om tvil i hode enn personen i rullestolen.
I vårt liv så er vi på vei til mange ting og vi møter mange som trenger en håndsrekning. Jeg er ute og går en del og tenker av og til på de menneskene jeg går fordi, jeg ser mange som jeg kunne ønske at jeg kunne hjelpe, en hel del som jeg ignorerer, dette gjelder ikke bare uteliggere det kan så vel gjelde mennesker på jobb, vennekretsen. For min del er ikke helbredelsen som det er det store, det er at Peter stopper. Han ønsket å gjøre en forskjell i mannens liv og han handler ut i fra det. Historie sier ingen ting om at Peter får en åpenbaring fra Gud om at mannen skal bli helbredet, for Peter er det bare en naturlig ting å be for mennesker og de blir friske.
For min del ufarliggjør dette ting ganske betraktelig. Hvis vi møter mennesker som trenger en håndsrekning, så i den grad vi har kapasitet til å hjelpe så kan vi gjøre det med de ferdigheter og gaver som er naturlig for oss.
Jeg vet om mennesker som hadde funnet det naturlig å gjøre som Peter, noen som ville lagt igjen litt penger, og andre igjen som hadde satt seg ned å prata med mannen og gitt han verdi på et relasjonelt plan.
Her for noen uker tilbake når det var snø og grisete vær hjalp jeg ei gammal dame å bære matvarene hennes hjem fra butikken. For noen helger hjalp jeg en 100% oppegående kompis fra jobb å rive gulvet i stua hans, hvis jeg begynner å se på livets trivialiteter har jeg en hel haug med små og store hendelser. Jeg tror i grunn at vi alle har det, men i samme åndedrag som jeg sier dette så veit jeg om så utrolig mange små håndsrekninger jeg kunne ha gjort som ikke hadde kosta meg noe, de fleste av oss tenker vel detta. Så min utfordring til meg i dag er å ikke ha det så travelt, ha tid til å se meg rundt, så kan du selv velge om dette er noe som gjelder deg og.