A-ha

Da har det begynt å roe seg på Lassa etter Rått og Råde, jeg har kommet meg igjennom denne helgen også med god margin og fine opplevelser.
Jeg prøvde meg på en liten frekkis for å få fotoakkreditering, men den gang ei.
Hvert fall, jeg fikk billige billetter, for dere som irriterer dere over å måtte betale fult, jeg betalte halvt. Haha.
Til saken, A-ha. Nok en digresjon, hvordan skal A-ha skrives aha, A-ha, a-ha, Aha, A-Ha. Samma kan det nå væra, denne konsertanmeldelsen er skrevet i lys av at jeg var der selv og har lest andre anmeldelser. Jeg har enda ikke funnet noe setliste så jeg husker ikke helt alle sangene i hue, men skal prøve å få med det viktigste.
Det var fult trøkk fra start med Sun Always Shine on T.V, her kom den første og eneste nedturen iløpet av konserten, eller hmm, nedturen varte vel mer eller mindre igjennom det meste av konserten, Morten Harket synger ikke 100% reint!!! Hva i alle dager er galt, jeg skyldet på dårlig oppvarming, det holdt ikke igjennom en hel konsert. Etter å ha jekket ned mine forventninger til stemmebruken var det kun et par skjær i sjøen, der det ble litt mer enn surt. Jeg har vist ikke hørt så mye på A-ha som jeg trodde, de klarte å spille to låter jeg aldri hadde hørt før, de kunne ha utelatt dem til fordel for noen andre etter min mening. Da tror jeg rett og slett at jeg var ferdig med den konstruktive kritikken og endringer jeg synes gutta ska gjøre før 3. des da jeg skal se dem igjen i spektrum.
Det er ingen tvil om at A-ha har preget lydbilde og hvordan lage musikk, de har musikk fra det nesten ekle pusete til hippe bassganger fra tidlig 90-tall til og’pop.
Stay on these roads var magisk og A-ha viser hva de er best på, sidemannen nevnte på at de igrunn bare hadde trengt å spille denna for at han hadde fått valuta.
Summer moved on var virkelig den største musikalsk sett, her fikk Morten det godt til og gåsehuden bredde seg godt.
Allsang blei det god mulighet for på de vante stedene, Hunting high and low og Living daylights. Den sist var for øvrig en del av ekstranumrene. Det var en stor forskjel å spore da de kom på scenen igjen, ny energi eller noe, de ga mye mer på Cry wolf, Analouge og Living daylights. Alle var fult med, Cry Wolf er en sang jeg ikke har hørt så mye på men den er det mye liv i.
Til slutt kom jo den alle viste at kom, Take on me, Morten gav alt, bomma et par ganger, men det druknet i energien fra bandet og publikum.
En ting til, alle har sett Valen parodiere Morten, det er festlig, eller et eller anna. Alle de faktene han har som Valen har gjort oss oppmerksomme på. Hvis in-earen sitter så dårlig hadde det kanskje vært en ide og kjøpt seg noen nye plugger : )
Det var magiske 90min som jeg er glad for at jeg fikk med meg, nå gleder jeg meg til neste konsert og tror den vil bli minst like bra.
Musikkreporter HMM fra Lassa