Gitarkameratene

I går var nok en dag for konsert. En konsert jeg har gått og venta på siden 92, tror jeg. Da så jeg avskjedskonserten til Gitarkameratene og gråt en liten skvett fordi det var trist at de skiltes. De sa vel da at de ikke hadde tenkt å spille sammen igjen, til litt utpå nyåret så trodde jeg på det. Øynet et lite håp på slutten av 90-tallet da Sivertsen og Sunde var ute på turne sammen og lage mye gøy!
Tilbake til saken konserten i går. Været var fint jeg var i ganske så godt humør og likevel tok jeg turen inn i en mørk sal for å høre på fire tilårskomne menn. For de har jo faktisk kommet så langt nå at de er nærmere pennalet enn kuvøsa.
De ankom i kjent stil med "mot i brøste" akapella. Så en liten medley, ting var som det skulle være så langt, eneste nye så langt var litt mer dempet belysning og røykmaskin. Det kom kjente melodier som venner for livet, aller største, han hadde båt, sommerfugel i vinterland, ambasanova, jeg kan fortsette, men gidder ikke. Sommerfugel i vinterland gjorde inntrykk hvor lyset ble formet som en sommerfugl på bakvegg, det ble et sterkt inntrykk.
Det var også gøy at de spilte en del sanger sammen som de ikke har spilt sammen før.
De holder på rollene med Eggum som den melankolske, Sunde som gitaristen, Sivertsen som ADHD og Nilsen som den litt klissete.
Det er ingen tvil om at de er god musikere, låtskriver, tekstforfattere og til dels sangere. Likevel satt jeg igjen med at det nok var bedre før. Nilsen så sliten ut, og Sunde sine fingre gikk ikke så fort som de gjorde før i tia, det er jo trist. Sunde var også mer i bakgrunnen enn jeg trodde det skulle være. Veit ikke om dette var fordi han hadde en dårlig dag, eller om det er Sivertsen som har tatt over styringa av skuta. De har også blitt mer høflige overfor hverandre på scene, de fikk lov til å gjøre sine ting uten noe særlig input fra de andre. Det var denne impulsiviteten jeg hadde håpet å se når jeg kom på konsert, så dette førte nok til at det ikke helt når til toppkarakter. Når dette er sagt skal det jo nevnes at de fortsatt er syrlige og absolutt politisk aktive i innslagene sine mellom sangene, lattermusklene ble hvertfall gode og møre. Etter ganske to timer var det slutt med avsluttingsnummer med nok en medley og Allers største og da begynte tempoet å komme seg betraktelig, men som sagt da var det slutt. Jeg kunne fint ha klart både en og to timer tell.
Som oppsummering; gitarkameratene kan det fortsatt, selv om de er nærmere pensjonsalder enn de noen gang har vært før, naturlig nok. De er varmt anbefalt!!
Det som var litt deprimerende var to ting. Jeg tror ca 90% av de som kom på konserten kunne vært foreldrene mine, eller besteforeldrene mine. Jeg tror at konserten kunne vært et par hakk bedre med et yngre publikum. Nr to er jo at jeg igjen gikk på konsert aleiene og denna gangen kjente jeg det ganske mye bedre enn AC/DC-konserten. Men likevel, jeg kunne ikke vært foruten.